H1N1

Til slutt blir man en smule lei av å være aleine fleire tima i strekk, i et hus som ikkje er heime, mens eg venta på nåken som ikkje er mamma og Rolf.
Eg har lyst å sende meldinga med Sunniva og Marita og Monica og Andrea og Sebastian heile dagen. Og eg har lyst å spise ostehorn som bestemor har vert på Vie å kjøt til meg, og varma i ovnen og smurt smør på. Eg har lyst å se på en kanal der dei snakker norsk, gjerne nåke kjempekjedelig på svisj. Og eg har lyst å ha Sex and the city sesongane mine, og friends sesongane, og House sesongane. Alt med norsk undertekst.
I dag har eg og min norske kropp for første gang satt beina innafor et amerikansk sjukehus. Nei, no laug eg. Eg har jo vert sjuk i junaiten før. Då fikk eg tiloge med rosa antibiotika. Gusjameg. Men sjukehuset her var stort. Og ikkje skummelt i det heile tatt. Eg skal faktisk innrømme at eg syns det var halv kjekt-spennande å se kordan det fungerte her. Og det at eg måtte gå rundt med munnbind gjorde det ikkje akkurat mindre spennande. Først følte eg meg egentlig som et dyr. Eller en hund kanskje, med munnkurv. Men etter ei stund følte eg meg snill. Det var folk som hosta overalt, men som påstod at dei ikkje hadde svineinfluensa, og dermed smitta dei alt og alle rundt dei. eg og Cheryl blei faktisk nesten irriterte på dei.
Eg møtte verdens kosligste lege, og han blei kjempeglad når eg sa at eg ikkje hadde vert på skulen i det heile tatt heile den uka her. Det var veldig rett gjort av meg.

På tirsdag eller onsdag, husker ikkje HELT, fikk eg en diger pakke fra Norge, aka mamma. Den var fin. Og smash er godt. Eg savna heime litt. Bare bitte bitte litt.

Og eg syns forresten at eg såg skremmande kjekk ut i den sjukehus skjorta. Du er vel enig?

Ha ei fin helg!

Went to the doctor. Got a mask. Felt like an animal.

hei pus, love gurthi